[Skolesnakk ep. 36 / Digitaliseringens muligheter 1]
Denne bloggposten og podcast-episoden handler om et oppdrag jeg har utført sammen med Nordkapp videregående skole i Finnmark. Det er også den første av en rekke med podder/blogger med merkelappen “digitaliseringens muligheter”. Vi lever i en tid der NASA-ansatte kan sitte på jorden og fjernstyre fartøyer på Mars, og det er vanskelig å overskue hvordan teknologien kan være med på å forme framtidens skole. Mulighetene er ubegrensede når vi først tar teknologien i bruk.
Det er 56 millioner kilometer mellom Jorden og Mars (på det korteste), og i det perspektivet er jo avstanden på drøye 2000 kilometer mellom hjemmekontoret mitt i Oslo og Nordkapp videregående skole overkommelig. Jeg har i høst jobbet med skoleutvikling for Nordkapp VGS, som i praksis betyr at jeg har hatt interaktive kurs på planleggingsdag, hatt forberedelsesmøter med ledelsen, og vært tilgjengelig for Q&A i møtetiden osv. Alt heldigitalt fra min side (altså at jeg har sittet ved PC’en i Oslo), mens opplegget har vært hybrid på mottakersiden, ved at de har vekslet mellom å se meg på storskjerm, være koblet på individuelle pc’er, og jobbet fysisk med gruppearbeid som del av de interaktive øktene (altså at man tar av hodetelefoner, snur seg bort fra skjermen og diskuterer og løser oppgaver med kolleger).
Evalueringsmøte
Undertittelen på episode 36 av Skolesnakk, med Ole Håvard Olsen som gjest, er “evalueringsmøte”, og jeg håper episoden kan fungere som et eksempel, eller en casestudie til inspirasjon for andre. Det er et “autentisk” evalueringsmøte, etter et deloppdrag jeg utførte, der både de og jeg jobbet på nye måter, ville vi snakke litt grundigere om det vi hadde gjort, ikke bare si “det gikk bra”. Grundige og ærlige evalueringer bør være en viktig del av alt utviklingsarbeid. Halvlunkne “det gikk greit”-evaluering er stort sett ubrukelige, da er suksesser (det gjør vi mer av! det gjør vi igjen!) og fiaskoer (det må vi justere til neste gang!), mye mer verdt. Det er de vi lærer noe av.
Oppdraget
Nordkapp VGS jobber, i likhet med mange andre, med de tverrfaglige temaene, og de hadde idé til en temadag om livsmestring, i forlengelse av Verdensdagen for psykisk helse. Siden de skal jobbe inn noen dager for å unngå at siste skoledag blir rett før jul, ble det lagt til ettermiddags-/kveldstid. Opplegget var tredelt: Først et program for lærere og elever i Nordkapp kino, så et felles måltid, før elevgruppen ble delt i to og var på to timelange sesjoner. Det de spurte meg om å gjøre, var å ha ett av innslagene i kinoen, et halvtimes foredrag om livsmestring i vid forstand, vinklet på hvordan elever og lærere sammen kan skape den gode skoledagen. I tillegg skulle jeg fasilitere én av de to timelange sesjonene om kvelden, et gruppearbeid som halvparten av elevgruppen gjennomførte fra 1800-1900 og den andre halvparten fra 1900-2000.
Tilnærming og læringspunkter
Oppdraget i kinoen var spennende, og det at jeg visste at det ikke bare skulle være en storskjerm, men et lerret, gjorde at jeg måtte tenke gjennom formen. Skjermdeling i digital formidling har sine ulemper. Det blir ofte statisk å la folk se på tre kulepunkter. Et snakkende hode kan også bli litt intenst (spesielt på lerretet i en kino). Så jeg valgte å ha noen få sekvenser med skjermdeling, og da uten kulepunkter, men med bilder. I sekvensene med bilde av meg brukte jeg fysiske gjenstander for å illustrere alle poengene. En kosedyr-hund for å illustrere Seligmans hunder f. eks. Det jeg i tillegg gjorde, var å engasjere tilhørerne gjennom oppgaver av typen: “Tenk på det første ordet du assosierer med X og fortell sidepersonen”. Vi brukte Zoom, og hadde ett kamera rettet mot salen. Det var godt nok bilde til at jeg kunne henvende meg direkte til personer der, “du i grå hettegenser på første rad er veldig flink til å rekke opp hånda raskt, takk til deg”.
Det som slo meg var at at disse “effektene” med fysiske ting, praktiske oppgaver og direkte henvendelser til tilhørerne var noe jeg gjorde fordi jeg visste at det var en avstand mellom meg og tilhørerne som måtte overskrides. Dette er noe jeg har jobbet mye med i digital formidling, og et viktig læringspunkt er at man kan gjøre mye mer av det også i tradisjonell fysisk formidling. Ikke tenke at fysiske objekter, deltakeroppgaver og publikumshenvendelser er noe som bryter opp énveiskommunikasjon, men at de er selve armeringen, den røde tråden og strukturen i innlegget.
I gruppearbeidene var oppsettet at deltakerne ble plassert rundt fysiske gruppebord, og at det var én laptop på hver gruppe, som var logget inn på et Zoom-møte. Dermed kunne jeg hente opp igjen temaene fra foredraget i kinoen og skjermdele oppgavene.
De lokale lærerne introduserte oppgavene fysisk, og timen forløp gjennom et samarbeid med dem og meg. På et tidspunkt snakket vi på telefonen for å bli enige om å justere en av oppgavene og måten den skulle oppsummeres på. Gruppene leverte sin besvarelse gjennom å fylle inn tekst og bilder i en google-presentasjon, og slik kunne jeg jeg fortløpende følge prosessen. Til slutt gikk vi gjennom presentasjonen i fellesskap, der jeg oppsummerte hver gruppebesvarelse og trakk tråder mellom dem. Fordi lærerne lokalt gikk rundt og veiledet, fikk vi til en dynamikk.
Som dere kan høre i episoden har Ole Håvard og jeg en del felles tanker om hva som var viktig for å lande dette prosjektet, hvor blant annet nøye gjennomtenkt plan for bruk av pc’er og skjermer, og testing av både lyd og bilde i forkant er viktig. Vi planlegger en Ettersnakk i løpet av noen uker, hvor du er velkommen til å dele dine erfaringer med denne typen arbeid. Hør episoden her:
