Den nye normalen

Updated: Oct 31

Brannalarmen går, og alle lærerne forlater klasserommet. Jeg ser utover de forlatte bordene og stolene, og tenker: Hvis dette ikke er falsk alarm, vil jeg nå få se en skole brenne ned - fra innsiden. Og om livet ikke passerer i revy i dette øyeblikket, begynner jeg å tenke på hvordan det vi kaller virkeligheten har endret seg radikalt på kort tid. I dette blogginnlegget vil jeg gi et innblikk i en arbeidshverdag som for få år siden ville bli regnet som science fiction.


Men først et tilbakeblikk: For 20 år siden, i 2002, vant jeg Manpowers essaykonkurranse om "Framtidens arbeidsliv". Jeg hadde levert en tekst som var utformet som en dialog på e-post, og en av hovedpåstandene mine var at framtidens arbeidsliv ville kunne bli revolusjonert ved bruk av, nettopp, e-post. Tenk: Nå trenger vi ikke vente i flere dager på at et brev går fram og tilbake mellom avsender og mottaker, vi kan kommunisere på sekundet! Tre år senere begynte min gode kamerat Espen og jeg å lage nettbaserte skrivekurs. De var programmert fra grunnen i <html> og bestod utelukkende av tekst og kommentarfelt. Chat hadde vi ikke, og lyd og bilde var ikke på tale. Når jeg ser meg tilbake er det nesten vanskelig å fatte hvordan den teknologiske utviklingen har vært disse 20 årene. Det er ikke lenge siden forsøk på å skype ble avbrutt fordi bildet frøs. Og nå tar vi for gitt at flere hundre mennesker skal kunne se hverandre og snakke sammen sømløst på Teams og Zoom.


Det gikk altså en brannalarm her i forrige uke. Den gikk på Øyatun ungdomsskule, Kvinnherad kommune, Sunnhordland, Vestland fylke. Ca. 400 km. fra der jeg vanligvis befinner meg. Jeg har jobbet med utviklingsarbeidet på den skolen, med ledelsen, arbeidsgruppa, og personalet i et års tid. Denne dagen skulle det være fellesmøte, og rektor og jeg skulle lede det. En "hack" jeg lærte meg i løpet av pandemien, var å la alle deltakere skrive svar, spørsmål og innspill i ett, felles samskrivingsdokument. Dermed kan man som møteleder raskt involvere og engasjere alle. Ingen trenger å vente på å tur på å svare, men kan svare samtidig, og i eget tempo. Denne dagen jobber vi med å lage SMART-mål som skal bli nyttige redskaper i klasseledelse og utviklingsarbeid (som for øvrig er to sider av samme sak).


Kontrasten til onsdagen etter kan knapt bli større. Tirsdag kveld landet jeg med Widerøe-maskinen på Honningsvåg flyplass, 2.300 km hjemmefra. Onsdagen skulle jeg være på Nordkapp VGS. Først en plenumsforelesning for 130 elever om å være engasjert i eget læringsarbeid, om studeiteknikk og læringsstrategier. Så spiste jeg lunsj med personalet, før jeg hadde tilsvarende tema vinklet for personalet.


Det spesielle med Nordkapp VGS-oppdraget, er at jeg har jobbet med dem siden august 2021, og dette var første fysiske møte. Det er noe helt eget med fysiske møter som kommer etter at man har blitt kjent digitalt, en helt egen energi. I fjor høst laget jeg en podcast-episode med avdelingsleder Ole Håvard Olsen om det digitale samarbeidet vårt. Jeg vet ikke hvor mange digitale samtaler vi har hatt. Det var utrolig fint å få komme hjem til ham og spise vafler og drikke kaffe og snakke skole face-to-face.



Øyatun ungdomsskole og Nordkapp videregående skole er bare to av skolene jeg jobber med på denne måten. Det veksler mellom digitale synkrone opplegg (møter med få eller mange deltakere som går direkte), asynkrone opplegg (ferdig innspilte videoer med oppgaver), fysiske opplegg, og hybride opplegg i utallige varianter. Eksempel: Man er fysisk tilstede et sted, men bruker en av de ferdig innspilte videoene fra en asynkron økt som repetisjon, og tar utgangspunkt i et samskrivingsdokument fra en synkron økt. Kombinasjonsmulighetene er utallige. Alt smelter sammen i en ny enhet, en ny norma. (Disse mulighetene løser også utfordringen med at norske skoler stort sett har møtetid (fysisk, synkron) på samme tid. Det går fint å starte et møte live et sted og sette igang folk med asynkront opplegg, og mens de jobber med det, er jeg live et annet sted.)


Målet mitt med alt arbeid overfor lærere og skoler er å modellere både form og innhold slik at man kan gjøre det samme i arbeidet med elever. Heldigvis hører vi ikke lenger folk spørre "hva vi mister med digitaliseringen", som mange gjorde i 2020. Digitaliseringen gir oss helt vanvittig mange muligheter: Tilpasset opplæring. Ufrivillig skolefravær. Distriktskolenes overlevelse. Samarbeid skole-samfunn. Skole-hjem. Min påstand er at alle de store utfordringene og problemene i skolen kan løses hvis vi tar de teknologiske mulighetene i bruk. Hvis vi våger å prøve nye ting, teste ut, eksperimentere, lære.


Det tikker inn et spørsmål fra en kollega: Viste ikke forskning under pandemien at fysisk skole var bedre enn ikke-fysisk? Jeg svarer: Det ble gjort mye under pandemien ut fra prinsippet om at "nød lærer naken kvinne å spinne"; mye prøving, feiling og læring. Det var mye dårlig undervisning denne tiden, både nettbasert (Digitalt: lærere som brukte et interaktivt medium som internett til énveiskomminikasjon/forelesninger. Fysisk: Elever som etter lang tid endelig fikk komme tilbake til skolen og ble møtt av lærere med stort vurderingsbehov, som satte dem til én og én arbeid med forbud mot samarbeid, for å nevne noen eksempler). Mye av debatten som pågikk samtidig var for meg smått surrealistisk. For eksempel om man skulle tvinge elever til å ha på kamera når læreren holdt på med enveiskomminikasjon...


Jeg tenker at mange av disse diskusjonene baserer seg på falske dikotomier. Hva er best av fysisk og ikke-fysisk undervisning? Det blir for meg som å spørre hva som er best av bil og sykkel; de er gode til hver sine formål, de fleste behersker begge og har begge tilgjengelig. Det fysiske klasserommet er én teknologi, PC en annen, apper på smarttelefon én tredje. Så hvis en lærer har samlet elevene i klasserommet, og de ser en instruksjonsfilm han har spilt inn, eller han sender dem ut en tur på rebusløp med en app (f eks Wittario), eller elevene sitter hjemme og kommuniserer litt over nett, men blir sendt ut på gata - der de er - for å intervjue folk, er det fysisk eller ikke-fysisk undervisning? Jeg håper debatten snart lander i noen enklere begreper, det er ikke noe motsetningsforhold mellom fysisk, digital, analog, klasserom, hjemme, fjern eller nær undervisning. Jeg håper vi snart bare kan snakke om god eller dårlig undervisning.


Vel, i går stod jeg opp klokka 05.00 i Honningsvåg for å rekke flyet 06.25. Det hadde selvsagt vært enklere å ta også disse øktene digitalt, men det er noe med samspillet mellom det fysiske og det digitale som er veldig kraftfullt. Det er der magien ligger. E-post forandret ikke alt, men det var de første små skrittene mot det vi ser nå.


Å vente på et Widerøe-fly i snø og 2 grader, klokka 0600 om morgenen er kanskje det motsatte - rent komfortmessig - av å sitte i joggebuksa på hjemmekontoret og smile til webkameraet. Men det jeg digger er spennet i den nye arbeidsdagen, i den nye normalen. Den gir et hav av muligheter.


Og brannalarmen på Øyatun, den var falsk. Etter noen minutter kom lærerne inn igjen, og vi fortsatte møtet. Til nå har jeg bare vært sammen med dem fysisk én gang, men gleder meg som et barn til å ta turen over fjellene om to uker for en fysisk planleggingsdag igjen. Da gjelder det å fylle den med aktiviteter som er egnet når man er fysisk sammen. Det blir gøy. Gjøre det som egner seg å gjøre fysisk fysisk, det som egner seg å gjøre digitalt, digitalt. Og så lage all verdens kombinasjoner.


Vil du samarbeide med meg? Ta kontakt, så tar vi en prat, fysisk eller digitalt, alt etter hva som er mest praktisk:


PS: Om noen ikke skjønte åpningen på denne bloggposten: Grunnen til at jeg ikke evakuerte skolen sammen med de andre da brannalarmen gikk, var altså at jeg rent fysisk befant meg i Oslo, og ikke stod i fare for å brenne inne:)





Vil du ha varsel om nye blogginnlegg?

Følg FB-siden JorgenMoltubak.no